En midtsommernattsdrøm

Min første tur til Uskedalen var i 2015. Dette var også min første sesong med kileklatring, og etter en solid suser på ruta Silkeveien, 4+, var det bare så vidt jeg turde å se på rutebeskrivelsen av «En midtsommernattsdrøm», 6+, 500m, samtlige taulengder på 6-tallet. Denne ruta ble allerede da den langsiktige klatredrømmen, som jeg den gangen trodde kom til å ta minst ti år før gikk i oppfyllelse.

Det har blitt en uke i Uskedalen nesten hver sommer siden, og mye klatring både der og andre steder har gitt såpass god framgang at da jeg i år satt på Hurtigbåten fra Bergen til Rosendal hadde gode forhåpninger om at klatredrømmen skulle gå i oppfyllelse. Jeg ankom hytta til Are i Uskedalen lørdag ettermiddag, og etter litt planlegging kom vi fram til at det nok var lurt å klatre noen kortere ruter på 6-tallet først, for å få i gang taulagsrutinene og reetablere tillitsforholdet mellom klatreskogummien og den blanke, men friksjonsrike uskedalsgranitten. Søndag morgen og formiddag kom, og vi fikk ikke ut fingeren før vi ved 11-tida sjekka værmeldinga og så at svarte, det er jo i dag vi har trygt og tørt vær, mens det så ut til å bli regn de resterende dagene av oppholdet. Skulle det skje i år så måtte det bli i dag. Så da var det bare å pakke sekkene, hive seg i bilen og suse avgårde til parkeringa under den mektige Øktertindveggen, innerst i Uskedalen.

Vi var i gang med anmarsjen litt før kl. 12, en anmarsj som egentlig ikke bør ta stort mer enn en halvtimes tid, men vi bommet litt på veien til innsteget og kom på avveie ut på noen ekle sva, som gjorde at vi henta fram tau og klatresko. Da denne uplanlagte seansen attpåtil endte med utpsyking og nedklatring, må jeg innrømme at jeg i et øyeblikk tenkte at «jaja, da får det bli midtsommernattsdrøm til neste år da…».

IMG_1101

Innbydende diederklatring allerede fra første taulengde.

Omsider kommer vi oss til innsteget, og i det klokka passerte 13.15 tar Are fatt på første av de 12 taulengdene. Det er ikke langt fra midtsommer, så vi skal enda ha greit med tid og lys. Første taulengde, 6-, går som en lek, og smått begynner jeg å få tilbake troen på at dette kanskje kan bli en suksess likevel. Flere varianter er beskrevet på andre taulengde, og jeg tror ikke jeg valgte den fineste. Mye fram og tilbake, litt interessant svatraversering, men etter ca. 61m får jeg med hjelp av dynamikken i tauet med nød og neppe satt standplass i rappellankeret som beskrevet i føreren.

IMG_1105

Drømmeriss i tredje taulengde.

I tredje taulengde begynner moroa for alvor. Et klokke-reint håndriss som skjærer seg gjennom den massive granittveggen. Are leder med god driv og stil, og plutselig er vi oppe på tredje standplass. God stemning og høy moral, men nå har vi gjort oss ferdig med de tre første «enkle» taulengdene på 6-. Nå drar det seg til, og tre taulengder på grad 6 blir neste utfordring. Jeg leder videre, og slår sammen taulengde 4 og 5 til det som blir den fineste taulengden jeg har klatret i mitt liv. Et 60m nydelig og vedvarende fingerriss som skjærer seg gjennom sva og to overlapper.

Fem av tolv unnagjort! Neste taulengde fortsetter opp det samme nydelige fingerrisset, men det utvikler seg i retning rumpe, og det blir vanskeligere både å fingerjamme og å sikre, noe Are ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om i skarpenden av tauet. Nå er det tid for den første av de to taulengdene på 6+, som jeg får gleden av å gå i gang med. Klatringen er av samme stil og seriøsitet som den forrige, opp et nokså rumpete riss. Standplass og rådsmøte på tidenes beste hylle før det som må omtales som cruxtaulengden. Vi konkluderer med at form og mot er ganske bra, og at dersom vi kommer oss opp her, er det bare å kjøre på. En litt dehydrert Are er ikke umiddelbart overentusiastisk for sikringsmulighetene, men det er jeg, og får første forsøk på rutas markante crux. Taulengden starter inn i et dieder til venstre, før en spennende travers leder ut til en borrebolt, den eneste på ruta. Videre opp tynt sva, hvor jeg i det ene øyeblikket er fascinert over at det går an å stå bare på friksjonen fra noen få mineralkorn. En kortvarig fascinasjon, for i neste øyeblikk henger jeg og dingler tre meter under borrebolten. Opp igjen, litt mindre nøling og tid til fascinasjon denne gang, og jeg kommer meg forbi cruxpartiet. Litt vanskelig å sikre videre, men en blå alien satt nærmest opp-ned får duge, og jeg ankommer standplass, ferdig med begge taulengdene på 6+. Når vi attpåtil finner en liten pytt med vann på standplassen og får slurpet i oss noen tiltrengte dråper, forsvinner det siste fnugg av tvil om vi kommer oss til toppen. 6 og 6- høres ut som firerklatring i våre euforiske hoder, og en delvis hydrert og gira Are kruser videre. Klokken har også blitt en del.

Videre flater ruta litt ut og blir mindre vedvarende, men gjennom opptak holder den fremdeles graden, hele veien til topps. Rundt klokka 23 toppa vi ut. Returen ned Kolkjeredalen i halvmørket ble et midtsommernattsmareritt, men blir fort glemt. En midtsommernattsdrøm hadde gått i oppfyllelse, og nå sto vi der i midtsommernatta og kunne nyte synet av toppene på Ulvanosamassivet bade i rød kveldssol. Fire års drømming om denne ruta er over, og det er tid for å finne nye drømmer å jobbe mot.